Vigselen av St. Nikolas. Helgastaðabók, Nikulás saga. Iceland, 14th century. National Library of Sweden. Perg. 4to no.16)
Avhandlingen bærer tittelen “An Almost Fanatical Devotion to the Pope? Power and Priorities in the Integration of the Nidaros Province c.1152-1300.” Bedømmelseskomitéen besto av universitetslektor fil.dr. Auður Magnúsdóttir (Institutionen för historiska studier, Göteborgs universitet), professor Jón Viðar Sigurðsson (Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo) og førsteamanuensis Erik Opsahl (Institutt for historiske fag, NTNU).
Et fullsatt auditorium fikk med seg prøveforelesningen «Kirkeorganisasjonen og sosiale nettverk i Nidaros erkebispedømme ca. 1150-1300» og den påfølgende disputasen. Det ble en stor dag for alle involverte.
Vi gratulerer!
En digital kopi av avhandlingen kan fås ved å henvende seg til Beistad på heidi.beistad@snk.no
Sammendrag:
Nidarosprovinsen, grunnlagt i 1152/53, utgjorde i middelalderen den vestlige kristenhets arktiske ytterpunkt. Pavens motivasjon for å grunnlegge provinsen var tydelig: i det såkalte fundasjonsbrevet instruerer han erkebiskopen til ydmykt å lyde Roma som sin «mor og herskerinne», samt å sørge for at provinsens øvrige biskoper følger hans eksempel. Det høymiddelalderske pavedømmets mål om å etablere en universell kirke med paven som sin sterke leder hadde nådd periferien og den nye erkebiskopen skulle lede an i den forestående reformen av den norrøne kirken. Denne reformprosessen er temaet for min avhandling.
Den norrøne kirkeprovinsens historie har i liten grad opptatt forskere. Metodologisk nasjonalisme har plassert provinsen i skyggen av de individuelle nasjonene og latt kirken og dens representanter spille biroller i fortellingene om konger og høvdinger. I min avhandling har jeg utfordret denne nasjonale tradisjonen ved å ta utgangspunkt i mangfoldet av kontekster som påvirket livet og gjerningene til en middelaldersk biskop. I tillegg har jeg hentet inspirasjon fra nyere internasjonal forskning sin bevegelse bort fra både klassifiseringen av biskoper som enten lokalt eller universalt forankret og idéen om kirkereform som en prosess påtvunget de lokale kirkene av en stadig mektigere pave.
Avhandlingen tar utgangspunkt i følgende hovedspørsmål: 1) I hvilken grad ble Nidarosprovinsen omformet til en integrert del av universalkirken i perioden 1152-1300? 2) Hvem var de ledende aktørene i integrasjonsprosessen – paven, erkebiskopen eller biskopene? Disse spørsmålene belyses gjennom en studie av gjerningene til erkebiskopen og hans islandske lydbiskoper. Studiet er inndelt i fire artikler, hvor hver enkelt tar for seg en av fire faser jeg har identifisert i den norrøne integrasjonsprosessen: ca. 1152-1200, ca. 1200-1240, ca. 1240-1265 og ca. 1265-1300.
Min analyse har avdekket en kompleks integrasjonsprosess. Den høye graden av interaksjon mellom de ulike nivåene i det kirkelige hierarkiet viser at de norrøne biskopene både opererte innenfor og anså seg selv som representanter for en organisasjon langt større enn sin lokale kirke. Den viser også hvordan biskopene formet reformprosessen ved å tilpasse den til den politiske situasjonen i provinsen, samt gjennom gjentatte forsøk på å forsterke pavens personlige involvering. Erkebiskopen trådte allerede fra opprettelsen frem som lederen i reformarbeidet, en rolle som gjør at han skiller seg fra den typiske europeiske metropolitten hvis funksjon først og fremst var seremoniell. Den islandske situasjonen er mer sammensatt, men gjennom perioden ser man både en svekkelse av biskopenes tradisjonelle bånd til høvdingene og etableringen av universalkirkelige idéer som deres nye ledestjerne. Det er imidlertid viktig at man ikke reduserer pavemakten og dens politikk til et fjernt og statisk bakteppe. Paven var en aktiv agent på den norrøne politiske scenen og hans involvering kunne utgjøre tungen på vektskålen i maktbalansen mellom erkebiskopen og den norske kongen. Min studie viser at en slik maktforskyvning skjedde på 1240-tallet da dreininger i pavesetets politikk gjorde at paven etablerte en tett relasjon med kongen. Forholdet mellom erkebiskopen og kongen, og dettes betydning for integrasjonsprosessen, ser generelt ut til å ha vært mer komplekst enn antatt. Spesielt forestillingen om en felles islandsk kampanje på midten av 1200-tallet må revurderes. Ved utgangen av undersøkelsesperioden hadde likevel Nidarosprovinsen tatt store steg i retning av å bli en integrert del av universalkirken. Hovedgrunnen til dette var fremveksten av et bispeembete som kombinerte lojalitet til pavekirken med en embetsførsel preget av lokalkunnskap. Dette særtrekket ved den norrøne varianten av den høymiddelalderske reformbiskopen har jeg gitt navnet dedikert pragmatisme.
– Heidi Anett Øvergård Beistad